OCR 24 Hour Enduro World Championship - 2018

What happenes when you suddenly find yourself in the middle of an ocr-race from an other dimention?

This was the first World Champinship of this kind. And it was my dreamrace. I just had to do it! Did i know what was coming? Absolutly not. Did i care? Not at all! 

So for the last year i have been trainign and preparing day out and day in. Getting down the miles to get my body ready. testing out food and preparing clothes and other gear that was needed for the hole 24 hours. 

And so the day came. On the other side of the world, downunder, at 12 am, smiling at the startline.

We were all ready. Had been for many hours - you just can not sleep that long when this big race is waiting for you. Lucky for us, the rain that had kept poring down the hole week before, had stopped, and we could see the sunlight bursting trough the crakced sky. For the next 24 hours we were going to spend all our time at the 11,6 km long track again and again and again, as many times possible. A track filled with 30 obstacles and around 260 altitude meters. I must honestly admit, i felt the nerves rushing trough my body.

The result from this race, was a 5th place, 105 km and all obstacles completed. Soon i am going back for an other try!

løpesko

Saucony #Mirage 5

http://www.mmsports.no/home.php

Saucony #Mirage 5 

Drop: 4 mm
252 gram (str. 42,5)

A great shoe which is wonderful to run with, for miles and miles and miles.
For light overpronation, and a good choice running on asphalt.
It feels fantastic on the foot, and one has the feeling that you just can't do anything wrong with this shoe on.
One thing that I appreciated a lot, is that the shoes deliver an exceptional running feeling also going downhill.
This is my favorite runningshoe, which I also ran The Norwegian 24 hour Championship in, at Bislett in 2015.
It is unfortunately a minus side here too.
1 - the shoes are to quickly wornout
2 - They don't produced this shoe anymore.

A good alternativ is #Saucony #Kinvara.

Have a nice day!

Resultatet av LEVEL-X løpet, 12 timer i regn og mørke = kvalifisering til neste års Level-X 24 timers løp!!

Level X - Når det ikke er nok å løpe 5 km. 

Igjen er jeg verdens tregeste på å få ut erfaringene min etter løp, men i dette tilfellet var det kanskje like greit – Det har gått snart 3 uker siden Level-X løpet i Danmark, og ting har virkelig fått synke inn.

Og igjen sitter jeg her og undres over vår fantastiske kropp og hjerne. Vi er skrudd sammen til å takle det utroligste, og i etterkant glemmer vi alt det vonde og husker bare det kule, morsomme og spennende.

For ja jeg VET at det var vondt da det sto på, skumlere enn mye annet jeg har gjort og det varte leeeeenge. Men i dag ville jeg gjort det igjen tvert om jeg fikk lov. Det var grensesprengende kult, kroppen restituerte fantastisk og JA jeg er pokker meg sterkere enn jeg hadde trodd. Både fysisk og psykisk!

Så hva var Level X egentlig?

Level X er en forsmak for deg som driver å leker med tanken på store løp som Spartan Agoge løpene. Man løper i team, men trenger ikke melde seg på med fult team. Er man ikke nok temamedlemmer, så får man noen tildelt.  Det er en samling av hinder fra de fleste typer hinderløp. Man har tekniske elementer, styrke, psyke og utholdenhet i skjønn forening. Når det kommer til hinderløp, har jeg alltid hatt gleden av å si – dette kan alle klare. Det er som å være barn igjen. Bare lek og moro. Men for første gang må jeg si - Dette er IKKE et hinderløp for alle, men for deg som takler å flytte grensene dine etter først å ha fått nervene tynnslitte. For deg som klarer å svelge en kamel når musklene verker, og løpe en forbaska mil til og en til og en til. Mange har kaldt meg gal og forskrudd, og de fleste undres over hvorfor jeg gjør dette "mot meg selv". Det er litt vanskelig å forklare, men i det store og hele er det en god terapautisk opplevelse. Jo lenger tid det går, jo mindre er tingene man gleder seg over. Sånn som vi var da vi var barn. Hvor stort kunne det ikke være å få en is når du minst ventet det? Vi er blitt så kravstore i hverdagen, med oppskjært brød og skivet pålegg, skal vi helst ha noen til å legge det på brødskiven for oss også. For meg er dette en reise tilbake i barndommen, og jeg bare elsker å glede meg over de små tingene i hverdagen. For jo høyere jeg klatrer og lenger jeg løper, jo mindre er det i hverdagen jeg bekymrer, irriterer, plages over. Jeg er en blidere og lykkeligere versjon av meg!

Men tilbake til løpet - jeg vil ikke gi dere alt, for det syns jeg ødelegger for overraskelsesmomentene hvis du er en som velger å løpe et slikt løp selv, men noe skal dere her få.

I forkant av løpet ble det utlevert en utstyrsliste – denne måtte være komplett for å i det hele tatt få lov å starte. Her var det opp til flere elementer som ikke hadde den minste tilhørighet til hinderløp. Laminert bilde av deg selv under 5 år? Hva pokker skal man med det? En annen ting var å holde vekten nede. Skulle man ta med seg ekstra ting man kunne få bruk for? Allerede her fikk hodet 1000 ting å tenke på og mange vanskelige valg å ta. Tro meg, sekken ble pakket om mer enn en gang.

ledetråd til oppstatssted

Team Scandinavian Heroes

Neste del var rett å slett å finne ut hvor man skulle starte. I tiden før løpet ble det lagt ut ledetråder, men disse ledetrådene viste ikke nødvendigvis riktig sted med en gang. Minst 2 ganger ble «startstedet» flyttet, og ved oppmøte og innregistrering var det pokker ikke der starten var likevel. Vi møtte ved siste ledetråd alle mann. Der lot arrangørene oss henge og dingle litt ekstra for å frynse nervene våre. På overtid startet vi med burpees med fult utstyr, før vi stormet videre til innregistrering og utstyrssjekk. Her ble det utdelt et kart som via flere sjekkpunkter skulle føre oss til den virkelige løps starten. Greit liksom, man kunne faktisk ryke ut før man hadde startet.

Det var lang vei til «start» og på veien fikk vi også utdelt en båre, med beskjed om at en av deltakerne skulle fraktes resten av veien på denne. Jeg tror vi brukte ca 2 timer til sammen på å komme oss til «start» - og vips ble løpet 14 timer isteden for 12. Lenket sammen i tau med bind for øynene ventet det oss en togtur i mørket, ja for nå hadde mørket allerede falt på, og selvsagt lucky us, det regnet til og fra. Vel fremme et eller annet sted man ikke viste hvor var, fikk vi beskjed om at vi hadde mistet noen som måtte finnes igjen. Og at 2 team allerede var ute av gamet. Igjen nerver – var det så lett å ryke ut?

Dette skulle være en gjenganger resten av tiden – støtt og stadig ble vi stresset med at vi måtte forte oss ellers røk vi ut. Det førte blant annet for min del med seg at jeg til tider skippet å spise, drikke og skifte fordi jeg desverre ikke hadde pakket så smart som jeg trodde, og ikke turde bruke tid på dette.

Selve løpet gikk i ett vi ble stadig stresset om dårlig tid og sendt hit og dit og opp og ned. Forsering av skibakker med og uten lagkamerat på ryggen – rydding av minefelt på alle 4 i gjørmen -  løping fra og til – styrkeøvelser og sleping av dekk – hinderbaner med vegger så høye som hus (det føltes i hvert fall sånn om natten i mørket hehee) graving av grav – tønnerulling – «drukning» og «levende begravd».

I tillegg til dette hadde vi naturens elementer – det regnet store deler av tiden, så man måtte passe på å holde seg tør. Der hjalp selvsagt arrangørene oss veldig, med å sende oss ut i vann rett som det var. Men her skal jeg avslutte. Jeg har rett og slett ikke så lyst å fortelle mer. 

 

Det må oppleves. Så her lar jeg resten henge i luften til dere så kan dere undres og tolke og tenke. Det er en fantastisk opplevelse for de rette menneskene.

Erfaringen jeg har dratt med meg denne gangen er – pakk lettere – ha maten veldig lett tilgjengelig – ikke skipp skift, det kan regne som pøker og man vil ikke bli kald. Vær forberedt på det verste. Og til syvende og sist – IKKE tro du kommer til å sitte ett eneste minutt!!!!

Jeg føler meg levende og klar til å takle alt som måtte kastes min vei. For en ting er sikkert – det er lite som er no problem etter sånne løp som dette.

Hege Henriksen

 

Norwegian OCR Athlete

OCR instructor

Over stokk og stein - Hinderløpmaraton!

Kondis

OCR eller på godt norsk, hinderløp, er noe som ligger mitt hjerte nær. Og da er det nok ikke de kjappe små 5 km løpene, men de tunge, seige lange løpene som varer og rekker.

Så når man da snubler over et maraton med hinder, går det ikke an å si nei!

Endelig har Norge fått et hinderløp med skikkelig lengde :-)

Helgens løp (10.09.2016 ) gikk mer enn greit. På grunn av frafall på damesiden, var det desverre bare meg i klassen min, men da må man jo sette seg andre mål. Så da holdt jeg følge med damene i halvmaraton klassen og hang meg på gutta. Det ble en 4.plass all over, og må si meg strålende fornøyd med det. Det var et sterkt løp og desverre ikke alle som kom seg til målstreken. 7 timer og 40 min holdt jeg på bokstavelig talt "Over stokk og stein". Men med flott natur og bare noen timer regn før solen tittet frem, var det ikke vanskelig å smile.

Arrangørene var flinke med informasjon, og jeg ble til og med hentet og kjørt til den lille flyplassen i Ørsta. Det kaller jeg service altså. Mat og drikke var det nok av i målområdet, og til og med glutenfrie vafler hadde de laget til ære for meg. :-) Mer tilrettelegging skal du lete lenge etter. Dette er absolutt noe jeg kommer til å gjøre igjen. Forhåpentligvis sammen med flere kjentfolk.




Skal jeg sammenlikne med for eksempel - Spartan Beast - vil jeg si at dette er et mye røffere løp - naturen er råere og hindrene er mer uslepne - Man løper runder på ca 8 km, gjennom elv og vann. Ergo er man konstant våt, og løypa er under stadig endring. Steder du forbereder deg på å løpe skikkelig i, er plutselig forvandlet til et gjørmehøl som ikke i det hele tatt lar seg forsere i stor fart. Et lengre parti besto også av store mengder kvist og greiner, som senket farten kraftig, da man risikerte å tråkke igjennom om man ikke var forsiktig. Et overraskende, artig og skummelt hinder var kuene som plutselig kom fra beite og forvillet seg inn i løypa. Så mine 42 km, ble plutselig 42,5. Jeg løper gjerne omvei når valget er å passere en snøftende og trampende, svær ku. Alt i alt var det mye tyngre enn andre løp jeg har deltatt i av liknende karakter. Og jeg bare elsket det :-)

Er du som meg som bare digger alt utenom det vanlige, og er du klar for å være våt i timesvis - klatre til musklene dine er såre og brenner, løpe oppå dette, bære og bære og bære enda litt til og til og med få seg en og annen karamell i strømhinder, ja da syns jeg absolutt du skal prøve deg her :-)

Ha en flott dag!

Det året man fylte 40!

Så skulle det være det året man fylte 40 som ble det omveltende året i mitt liv.
Dette skulle i utgangspunktet være et sted der jeg kunne samle alt jeg lagde. Ikke nødvendigvis fordi alle andre skulle se, men fordi jeg skulle huske hva jeg hadde lagd opp igjennom. Jeg er nemlig flink til å gi bort alt. Kunne helt sikkert beholdt noe selv også hahhaa.
Men altså i år startet jeg altså året med å fylle 40. Et skummelt tall syntes jeg. Ikke hadde jeg lyst å feire, og syntes i grunnen livet gikk litt for fort i svingene. Med denne farten var det jo over før jeg rakk å snu meg.
Men dette skulle altså vise seg å bli THE YEAR! Så nå kapitulerer jeg og innser at jeg faktisk har lyst å skrive litt mer på denne bloggen enn bare å dele mine kreative sider.Så HERE i GO!

Av bildet under, har jeg altså endt opp med å skulle være med i VM. Meg i VM. Hadde du spurt meg for 3 måneder siden så hadde jeg storskrattet. Men her sitter jeg da, med tight treningsprogram - vanvittig progresjon og skal reise til USA i oktober for å delta i VM i såkalt OCR, eller på godt norsk - Hinderløp.
Jeg har løpt mange løp tidligere, men ikke helt vært klar over min kapasitet. Det hele startet som det alltid gjør. Jeg slenger med leppa og havner i rare situasjoner, og men jeg står alltid for det jeg sier, så da må jeg noen ganger bite ting i meg, krype til korset og gjøre ting som er både skummelt, utfordrende og aldeles ikke noe jeg nødvendigvis har gjort før.
I år har jeg hatt flere sånne hahaha.

1. jeg kom til å si at jeg aaaaldri kom til å klare å løpe langt. Jeg er kortdistanse og bakkeløper jeg. Så hvis du klarer å få meg med på langtur uten at jeg dør på veien, skal jeg løpe Oslo halvmaraton i år. For å si det kort... Jeg skal løpe Oslo halvmaraton i år!

2. så ville jeg ha noen å løpe med i Toughest Oslo, som er et heftig hinderløp i kollen, hvorpå noen spurte om jeg ikke kunne ta den siste plassen i et team i Toughest 24h xtreme i Stockholm i juni ellers fikk ikke teamet deltatt. Det skulle være bare for moroskyld og ikke no pes og alt bare kos. Jadda jeg hadde jo barnefri så jeg dro avgårde til noe jeg aldeles ikke viste hva var. Man løper altså  på en travbane med ca 15 hinder i tilsammen 24 timer, der 4 stk i team deler på å løpe. Nivået på laget mitt viste seg å være myyyye høyere enn forventet, med en svensk og en norsk leder fra hinderløpsmiljøet og en kvinnelig friidrettsutøver, ja også lille meg da. Her var det jo bare å bestemme seg for å klare å fullføre og gi gass. Det gikk altså strålende. Vi endte på en 4. plass og vips så hadde jeg kvalifisert meg til VM.
Fetteren min kom og hentet meg den dagen. Han flirte stort av blåmerkene og treningsverken. Jeg må ha sett ut som en unge med bleien full av skit, der jeg stabret meg avgårde stiv og støl. Men han sa også en ting som gjorde inntrykk på meg. Hege, hvor ofte får du mulighet til å være med på noe sånt. Sjansen til å si : Jeg var med på VM jeg. Ja du er 40, men for pokker, dette er kult.

Og han har helt rett. Det er kjempe kult. Så nå sitter jeg her da, og tenker på dagens agenda som skal føre meg hakket videre mot den store dagen. Syns livet er helt supert, har aldri vært så trent i hele mitt liv, mangler overhodet ikke pågangsmot, og det å være 40 er aldeles ikke no skummelt lenger.

Så fremover folkens, kommer det ikke bare bilder og innlegg av ting og tang jeg lager, men jeg vil også dele mine erfaringer med dere på veien mot VM. Det være seg tanker og funderinger, glede og smerte, mat og treningstips, ja og selvsagt bilder.. Jeg lover å by på meg selv, så det blir ikke bare flott og fint, men også de litt mer rare bildene og snåle tankene.


Ønsker dere alle en videre flott dag, så håper jeg at det kan være spennende å følge med her.
Ellers finner dere allerede noen bilder på instagram - der jeg deler under navnet @minhege . Og er det noe dere lurer på, så spør gjerne :-)