Kondis |
Så når man da snubler over et maraton med hinder, går det ikke an å si nei!
Endelig har Norge fått et hinderløp med skikkelig lengde :-)
Helgens løp (10.09.2016 ) gikk mer enn greit. På grunn av frafall på damesiden, var det desverre bare meg i klassen min, men da må man jo sette seg andre mål. Så da holdt jeg følge med damene i halvmaraton klassen og hang meg på gutta. Det ble en 4.plass all over, og må si meg strålende fornøyd med det. Det var et sterkt løp og desverre ikke alle som kom seg til målstreken. 7 timer og 40 min holdt jeg på bokstavelig talt "Over stokk og stein". Men med flott natur og bare noen timer regn før solen tittet frem, var det ikke vanskelig å smile.
Arrangørene var flinke med informasjon, og jeg ble til og med hentet og kjørt til den lille flyplassen i Ørsta. Det kaller jeg service altså. Mat og drikke var det nok av i målområdet, og til og med glutenfrie vafler hadde de laget til ære for meg. :-) Mer tilrettelegging skal du lete lenge etter. Dette er absolutt noe jeg kommer til å gjøre igjen. Forhåpentligvis sammen med flere kjentfolk.
Skal jeg sammenlikne med for eksempel - Spartan Beast - vil jeg si at dette er et mye røffere løp - naturen er råere og hindrene er mer uslepne - Man løper runder på ca 8 km, gjennom elv og vann. Ergo er man konstant våt, og løypa er under stadig endring. Steder du forbereder deg på å løpe skikkelig i, er plutselig forvandlet til et gjørmehøl som ikke i det hele tatt lar seg forsere i stor fart. Et lengre parti besto også av store mengder kvist og greiner, som senket farten kraftig, da man risikerte å tråkke igjennom om man ikke var forsiktig. Et overraskende, artig og skummelt hinder var kuene som plutselig kom fra beite og forvillet seg inn i løypa. Så mine 42 km, ble plutselig 42,5. Jeg løper gjerne omvei når valget er å passere en snøftende og trampende, svær ku. Alt i alt var det mye tyngre enn andre løp jeg har deltatt i av liknende karakter. Og jeg bare elsket det :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar