Level X - Når det ikke er nok å løpe 5 km.
Igjen er jeg verdens tregeste på å få ut erfaringene min
etter løp, men i dette tilfellet var det kanskje like greit – Det har gått
snart 3 uker siden Level-X løpet i Danmark, og ting har virkelig fått synke
inn.
Og igjen sitter jeg her og undres over vår fantastiske kropp
og hjerne. Vi er skrudd sammen til å takle det utroligste, og i etterkant
glemmer vi alt det vonde og husker bare det kule, morsomme og spennende.
For ja jeg VET at det var vondt da det sto på, skumlere enn
mye annet jeg har gjort og det varte leeeeenge. Men i dag ville jeg gjort det
igjen tvert om jeg fikk lov. Det var grensesprengende kult, kroppen restituerte
fantastisk og JA jeg er pokker meg sterkere enn jeg hadde trodd. Både fysisk og
psykisk!
Så hva var Level X egentlig?
Level X er en forsmak for deg som driver å leker med tanken
på store løp som Spartan Agoge løpene. Man løper i team, men trenger ikke melde seg på med fult team. Er man ikke nok temamedlemmer, så får man noen tildelt. Det er en samling av hinder fra de
fleste typer hinderløp. Man har tekniske elementer, styrke, psyke og
utholdenhet i skjønn forening. Når det kommer til hinderløp, har jeg alltid
hatt gleden av å si – dette kan alle klare. Det er som å være barn igjen. Bare
lek og moro. Men for første gang må jeg si - Dette er IKKE et hinderløp for
alle, men for deg som takler å flytte grensene dine etter først å ha fått
nervene tynnslitte. For deg som klarer å svelge en kamel når musklene verker,
og løpe en forbaska mil til og en til og en til. Mange har kaldt meg gal og forskrudd, og de fleste undres over hvorfor jeg gjør dette "mot meg selv". Det er litt vanskelig å forklare, men i det store og hele er det en god terapautisk opplevelse. Jo lenger tid det går, jo mindre er tingene man gleder seg over. Sånn som vi var da vi var barn. Hvor stort kunne det ikke være å få en is når du minst ventet det? Vi er blitt så kravstore i hverdagen, med oppskjært brød og skivet pålegg, skal vi helst ha noen til å legge det på brødskiven for oss også. For meg er dette en reise tilbake i barndommen, og jeg bare elsker å glede meg over de små tingene i hverdagen. For jo høyere jeg klatrer og lenger jeg løper, jo mindre er det i hverdagen jeg bekymrer, irriterer, plages over. Jeg er en blidere og lykkeligere versjon av meg!
Men tilbake til løpet - jeg vil ikke gi dere alt, for det syns jeg ødelegger for overraskelsesmomentene hvis du er en som velger å løpe et slikt løp selv, men noe skal dere her få.
I forkant av løpet ble det utlevert en utstyrsliste – denne
måtte være komplett for å i det hele tatt få lov å starte. Her var det opp til
flere elementer som ikke hadde den minste tilhørighet til hinderløp. Laminert
bilde av deg selv under 5 år? Hva pokker skal man med det? En annen ting var å
holde vekten nede. Skulle man ta med seg ekstra ting man kunne få bruk for?
Allerede her fikk hodet 1000 ting å tenke på og mange vanskelige valg å ta. Tro
meg, sekken ble pakket om mer enn en gang.
 |
| ledetråd til oppstatssted |
 |
| Team Scandinavian Heroes |
Neste del var rett å slett å finne ut hvor man skulle
starte. I tiden før løpet ble det lagt ut ledetråder, men disse ledetrådene
viste ikke nødvendigvis riktig sted med en gang. Minst 2 ganger ble
«startstedet» flyttet, og ved oppmøte og innregistrering var det pokker ikke
der starten var likevel. Vi møtte ved siste ledetråd alle mann. Der lot
arrangørene oss henge og dingle litt ekstra for å frynse nervene våre. På
overtid startet vi med burpees med fult utstyr, før vi stormet videre til
innregistrering og utstyrssjekk. Her ble det utdelt et kart som via flere
sjekkpunkter skulle føre oss til den virkelige løps starten. Greit liksom, man
kunne faktisk ryke ut før man hadde startet. 
Det var lang vei til «start» og på veien fikk vi også utdelt
en båre, med beskjed om at en av deltakerne skulle fraktes resten av veien på
denne. Jeg tror vi brukte ca 2 timer til sammen på å komme oss til «start» - og
vips ble løpet 14 timer isteden for 12. Lenket sammen i tau med bind for øynene
ventet det oss en togtur i mørket, ja for nå hadde mørket allerede falt på, og
selvsagt lucky us, det regnet til og fra. Vel fremme et eller annet sted man
ikke viste hvor var, fikk vi beskjed om at vi hadde mistet noen som måtte
finnes igjen. Og at 2 team allerede var ute av gamet. Igjen nerver – var det så
lett å ryke ut?
Dette skulle være en gjenganger resten av tiden – støtt og
stadig ble vi stresset med at vi måtte forte oss ellers røk vi ut. Det førte
blant annet for min del med seg at jeg til tider skippet å spise, drikke og
skifte fordi jeg desverre ikke hadde pakket så smart som jeg trodde, og ikke
turde bruke tid på dette.
Selve løpet gikk i ett vi ble stadig stresset om dårlig tid
og sendt hit og dit og opp og ned. Forsering av skibakker med og uten
lagkamerat på ryggen – rydding av minefelt på alle 4 i gjørmen - løping fra og til – styrkeøvelser og sleping av dekk – hinderbaner med vegger så høye som hus (det føltes i hvert fall
sånn om natten i mørket hehee) graving av grav – tønnerulling – «drukning» og
«levende begravd».
I tillegg til dette hadde vi naturens elementer – det regnet
store deler av tiden, så man måtte passe på å holde seg tør. Der hjalp selvsagt
arrangørene oss veldig, med å sende oss ut i vann rett som det var. Men her
skal jeg avslutte. Jeg har rett og slett ikke så lyst å fortelle mer.
Det må oppleves. Så her lar jeg resten henge i luften til dere så kan dere undres og tolke og tenke. Det er en fantastisk opplevelse for de rette menneskene.
Erfaringen jeg har dratt med meg denne gangen er – pakk
lettere – ha maten veldig lett tilgjengelig – ikke skipp skift, det kan regne
som pøker og man vil ikke bli kald. Vær forberedt på det verste. Og til syvende
og sist – IKKE tro du kommer til å sitte ett eneste minutt!!!!
Jeg føler meg levende og klar til å takle alt som måtte
kastes min vei. For en ting er sikkert – det er lite som er no problem etter
sånne løp som dette.
Norwegian
OCR Athlete
OCR
instructor
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar